Trenger du litt inspirasjon? De beste bildene og videoene fra 2014

Se og lær.

Se og lær.

Pressefotografenes klubb har lansert nettsiden: www.åretsbilde.no hvor du kan se årets beste bilder og videoer. Her er det mye å lære. Len deg litt tilbake, nyt håndverket og bli inspirert.

Reklamer

Jobber med ny Magnus Carlsen-dokumentar

Bilde

Benjamin Ree (@Benjamin_Ree) er et spennende navn. Videojournalisten/dokumentarskaperen i VGTV har levert en jevn strøm av reportasjer og dokumentarer som har tatt nett-tv til et nytt, høyere nivå. Dokumentaren som har fått mest oppmerksomhet er den nydelige Magnus Carlsen’s  Last Big Title (sett av rundt 750.000). Benjamin var sporty nok til å ta et avbrekk i travel hverdag for å svare på noen spørsmål på mail:

Du har valgt å lage dokumentaren på engelsk. Hva var vurderingen der? Hvilke utfordringer gav det?

 Da det ble klart at VGTV skulle få følge Magnus Carlsen eksklusivt, gikk vi noen runder internt på hvordan vi skulle løse det. Mitt ønske var å lage den på engelsk fordi interessen for sjakk i utlandet er så stor. Før jeg begynte å jobbe med dokumentar i VGTV, jobbet jeg for Reuters TV og leverte saker til BBC, CNN og Sky News. Feature-reportasjene jeg lagde som hadde intervjuer på norsk, brukte få TV-stasjoner, selv om saken var god. Med en gang jeg gjorde engelske intervjuer, fikk sakene enormt mye mer oppmerksomhet.

Siden jeg var så heldig å få tilgang til Magnus frem mot VM, klimakset i karrieren hans, valgte vi å gjøre det på engelsk. Det ser vi var et lurt valg nå. Nå jobber vi med en lengre versjon av dokumentaren, og da er det en fordel at det er på engelsk.

Hva har vært det vanskeligste i arbeidet med dette prosjektet?

 Det mest utfordrende med prosjektet var nok tidsnøden jeg fikk på slutten. Jeg hadde filmet 60 timer med Magnus før VM, og så skulle den være klar to uker senere. I tillegg skulle Team Carlsen og mine sjefer se igjennom filmen før publisering. Jeg jobbet døgnet rundt for å få den ferdig, samtidig som jeg måtte planlegge VM i India med visum og utstyr. Heldigvis gikk det akkurat.

Intervjuet fortsetter under bildet.

Bilde

 Tradisjonelt er mye nett-tv laget med en videjournalist og ett kamera. Hvordan løste du opptakene her? Hva har du lært av dette prosjektet til nå?

I denne filmen jobbet vi mye i team. Jeg filmet de fleste situasjonene. Da hadde jeg med en lydmann. Det gjør det mye lettere å fange situasjoner med en lydmann. Mygg fungerer ofte greit når det er to personer du filmer, men ikke når alt mulig kan skje.

Jeg mener det er nesten umulig å gjøre gode intervjuer og god foto samtidig. Hvis du skal få en fin dybde i bilde samtidig som det skal være i fokus, kan du ikke stille spørsmål samtidig. Bildene blir også mye finere dersom du jobber på lav blender. Personer beveger ofte på seg under intervjuer, og da må fotografen være beredt hele tiden på å endre fokus-punktet slik at det ikke blir uskarpt. Dette glemmer du dersom du skal stille spørsmål. Derfor gjorde Kristoffer Kumar nesten all foto under intervjuene, mens jeg stilte spørsmålene. Et intervju tok i gjennomsnitt en hel arbeidsdag. Det tok tid å rigge opp med lys (to Kino Flo), to kameraer (Sony FS 700 med Zeiss-optikk), fjerne forstyrrende bakgrunnsstøy og sette opp lydrigget riktig.

Jeg prøvde en gang å gjøre begge deler alene. Det var intervjuet med David Shenk. Noen ganger fungerte det, andre ganger ble det uskarpe bilder og upresise spørsmål.

Hvordan klarte du å sikre deg dette oppdraget? Hva (bortsett fra at VG er sponsor) tror du overbeviste dem til å si ja?

Det viktigste for dem var at det var minst mulig forstyrrelser rundt Magnus før VM. Alle distraksjoner under forberedelser i sjakk kan være avgjørende for prestasjonene. Det lovet jeg at det ikke skulle bli, og jeg holdt det jeg lovet. Jeg jobbet mer i en cinéma vérité-stil (flue på veggen), og det tror jeg var en behagelig arbeidsmåte for dem.

Du har i uforskammet ung alder (24) vunnet flere priser og oppnådd svært mye. Hva anser du som det viktigste i bakgrunnen din?

At hobbyen er jobben, jeg har en stor fascinasjon for mennesker og jeg elsker å fortelle historier.

Du har jobbet som videojournalist for nyhetsbyrået Reuters. Hvordan opplevde du det, og hva lærte du av det?

Det viktigste jeg lærte i jobben var hvordan jobbe fram historier som slår an internasjonalt. Hvilke små, norske historier vil BBC eller CNN like? Hvordan bør denne historien løses visuelt?

Jeg ble også en bedre fotograf, lærte mer om internasjonal presseetikk og fant mer ut av hva jeg står for som journalist og historieforteller.

 NRK Dagsrevyen står også på CVen. Hvordan vil du beskrive overgangen fra tradisjonell TV til VGTV?

Jeg likte denne overgangen veldig godt. Både det kreative i å forme et nytt medium og at jeg ikke har tidsfrister på dokumentarens lengde eller publiseringsdato.

VGTV har satt i gang en tydelig satsing på dokumentarinnhold. Hva blir din rolle her fremover?

Jeg kommer til å lage små og store dokumentarer for VGTV. Noen knyttet opp til nyhetshendelser, mens andre er mer selvstendige. Jeg kommer også til å se på dokumentarideer som kommer fra eksterne firmaer.

Hvilke råd gir du til videojournalister eller andre som ønsker å gå i dine fotspor?

Det føles litt rart å gi råd. Jeg føler at jeg kan trenge en del råd selv. Så det er vel kanskje det som blir rådet: Spør om hjelp og råd fra folk som har mer kompetanse enn deg selv. Hvilke videografer/fotografer jobber godt? Hvordan har de blitt så flinke?

Hvis jeg ikke kan spørre dem selv, prøver jeg å lese meg opp på det. Pixar, DR og HBO har en unik kultur for historiefortelling. Den siste tiden har jeg lest meg litt opp på det. Hva skiller dem ut fra andre bedrifter som lever av historiefortelling? En av forskjellene er at de satser på «one vision» – de gir en dyktig person mye kreativt ansvar. Jo flere kokker, desto dårligere produkt. Men: Jo flere med eierskap til produktet, desto bedre produkt.

 Hva nå: Jeg regner med opptakene fortsatte under tittelkampen til Carlsen. Er planen å lage en del to eller å slå sammen til en definitiv Carlsen-dokumentar?

Det blir en oppsummerende Carlsen-dokumentar med VM i India. Der filmet jeg mye som ikke er vist enda.

Oppskriften på en fortelling – insidethestory.org

Nettmagasinet insidethestory.org gir et spennende innblikk hva historiefortelling gjør med hjernen. Hvilke historier treffer oss best og hvordan er de bygget opp er sentrale spørsmål. Her er det masse å lære selv om en lager korte reportasjer eller lange dokumentarer. Full tilgang til de fire utgavene av nettmagasinet koster i underkant av $20. Les og lær.

Historiefortelling og Morten Berre

Bildene du tar til reportasjen din kan være strålende, men holder ikke historien mål vil ingen bry seg. Selv forsøker jeg hele tiden å bli en bedre historieforteller i videoene jeg lager. I reportasjen under om fotballspilleren Morten Berre har jeg forsøkt å bruke noe av det jeg har lært. Reportasjen begynner med en overraskelse for seerne. En liten amerikansk by har kjennskap til Vålerengas veteran. Ikke bare det, han var tilogmed en legende der. Jeg forsøker deretter å bygge opp vendepunktet som er da Berre forlater byen etter ett år som utvekslingsstudent. Under intervjuene spør jeg mye om dette vendepunktet. For jeg trenger sitater som underbygger hvor trist det var da han reiste hjem. Etter vendepunktet ønsker jeg å gi en overraskende slutt. Derfor forteller jeg ikke at vertsfamilien har besøkt Berre i Norge mange ganger før på slutten. Det holdes tilbake for å få mest mulig effekt. Om du synes det fungerer eller ikke kan du se i videoen her:

Filmet da bombene traff

Dokumentarfilmskaper Olly Lambert lot kameraet gå da en enorm bombe landet bare noen hundre meter unna. Scenene som utspiller seg viser kaoset, frykten og tragedien som rammer Syria.

Til tross for at Lambert og alle rundt han er i stor fare klarer han på utrolig vis å formidle en rørende, sjokkerende og brutal krigsvirkelighet.

Obs: Svært sterke bilder i rapporten dokumentaren fra Frontline PBS

 

Slik laget han de prisbelønte videoene

 

Foto: Adrian Øhrn Johansen

Foto: Adrian Øhrn Johansen

Fotograf Adrian Øhrn Johansen har flere ganger markert seg under Årets bilde-kåringen.  Til artikkelen Stillheten etterpå, laget han tre svært sterke videoer om ungdomsrommene som står tomme etter ofrene på Utøya.

Dagbladet vant den store journalistprisen og er nominert til prestisjetunge Webby Awards for arbeidet.

Hvordan ble idéen til reportasjeserien til?

Journalist Trude Lorentzen hadde ideen til reportasje om de tomme rommene. Over hele landet stod det, og står fremdeles, tomme gutte- og jenterom etter de som aldri kom hjem fra Utøya. Vi var tre journalister som jobbet sammen med saken: Trude, Eivind Sæther og meg selv.

I utgangspunktet er video godt egnet når det visuelt er mye som skjer. Her skjer det lite, men videoene er likevel svært, svært sterke. Hvorfor ville dere lage video?

Dagen før vi besøkte det første rommet, innså jeg hvor dårlig egnet stillbilder er til å formidle stillheten i et kaotisk ungdomsrom. Gutte- og jenterom er fulle av gjenstander, plakater og møbler. Det var en sterk opplevelse å bevege seg rundt blant svømmebriller, håndskrevne lapper og samlinger av Donald-blader. Vi følte at hver eneste lille gjenstand ble opphøyd til noe større enn seg selv, nærmest noe hellig. Et stillbilde alene hadde ikke sjans til å trenge inn i stillheten vi følte. Jeg bestemte meg for å lage video rett og slett fordi det er mediet best egnet til å fortelle historien.

Hvordan var din tilnærming til videojobbingen?

Jeg hadde på forhånd en veldig klar idé om hvordan jeg skulle bygge opp videoene. Jeg var klar på at jeg ville fokusere på gjenstadene og detaljene, ikke på ansikter og personer, slik man tradisjonelt gjør i reportasjer. Også hadde jeg en klar tanke om å dyrke stillheten. Lyden av stillhet er lydene du normalt ikke hører, som f.eks. tikkingen fra en klokke.

Hvordan var det å både skulle ta stillbilder og lage video?

I dette tilfellet gikk det helt fint. Jeg hadde tid nok til å gjøre begge deler skikkelig.

Hva slags utstyr brukte du for å lage videoene?

Canon 5D MKII med 28mm, 35mm og 50mm fast optikk, en Edirol ekstern lydopptaker og et stativ.

Dere har gjort noen velfungerende, men modige valg som bryter med tradisjonell videofortelling (som å ikke bruke bilde av foreldrene, og kun et bilde på slutten av personen som bodde på rommet). Hvorfor ble det slik?

Ansikter og personer stjeler oppmerksomhet fra alt annet. Jeg ønsket at dette skulle være historien om rommene. Hadde jeg filmet foreldrene inne på rommene, ville det i stedet blitt foreldrenes historie. Hadde jeg plassert bilde av personen som bodde på rommet på begynnelsen av filmen, ville vi i sterkere grad identifisert gjenstandene med ansiktet. Da tror jeg fortellingen ville mistet en del av det universelle aspektet, at dette er typiske gutte- og jenterom hele befolkningen kan kjenne seg igjen. Rommene blir mer allmenne når det ikke knyttes noe ansikt til dem. Jeg tror grepet med å legge så liten vekt på ansikter er noe av det som gjør videoene vellykket. Jeg argumenterte for å trykke hele reportasjen i Magasinet uten bilder av personene som bodde på rommene, men har forståelse for at desken syntes det var vanskelig.

Det meste av videoene er stillbilder. Hva var tanken rundt bruk av stillbilder/levende bilder?

Det lille jeg valgte å bruke av videobilder, er bilder som understreker at på utsiden av rommene går livet videre. Som klippet av mannen som kommer gående på utsiden av vinduet til Andrine, eller regndråpene som faller på verandaen til Andreas.

Hvilke tanker gjorde du deg rundt den dramaturgiske oppbyggingen av vidoenene?

Det er fort gjort å bli repetetiv når man forteller en historie om et lite rom. Det er, bokstavelig talt, fort gjort å bli gående rundt i ring. Derfor ble det ekstra viktig for meg å klare å flytte fortellingen fremover. Fortellingen skulle bygges opp mot en tydlig slutt. Jeg var selvfølgelig veldig bevisst hvordan jeg porsjonerte bildene på tidslinja, men det er likevel i stor grad lydopptakene av foreldrene som bygger opp dramaturgien i historiene.

Dere har vunnet priser i øst og vest for både videoene og reportasjeserien. Hvordan har du opplevd tilbakemeldingen dere har fått?

Tilbakemeldingene har vært overveldende. For meg er det en bekreftelse på at langsom, dvelende fortellerteknikk har krav på større plass i norsk journalistikk. Samtidig er det med enorm ydmykhet overfor foreldrene. De slapp oss inn noe av sitt mest private, midt i en bunnløs sorg. Jeg tenker ofte på dem.

Jeg har fått høre at videoene fra de tomme rommene er den eneste videoen du har laget som pressefotograf. Hvis det stemmer, hvorfor det?

Det stemmer. Rett og slett fordi jeg er stillbildefotograf. Stillbilder er min lidenskap. Men video er fremtiden, og jeg stritter ikke i mot utviklingen. Heller tvert i mot. Jeg kommer til å lage mye mer video.

Hvordan vil du jobbe med video fremover?

Jeg synes det er viktig at stillbildefotografer får rom til å lage multimedia og video på våre premisser, med vår erfaring og vårt blikk. Jeg mener ikke at vi ikke skal lære videohåndverket, vi må lære reglene før vi kan bryte dem, men jeg synes ikke det er noe mål at vi skal lage Dagsrevyen.