Slik laget han de prisbelønte videoene

 

Foto: Adrian Øhrn Johansen

Foto: Adrian Øhrn Johansen

Fotograf Adrian Øhrn Johansen har flere ganger markert seg under Årets bilde-kåringen.  Til artikkelen Stillheten etterpå, laget han tre svært sterke videoer om ungdomsrommene som står tomme etter ofrene på Utøya.

Dagbladet vant den store journalistprisen og er nominert til prestisjetunge Webby Awards for arbeidet.

Hvordan ble idéen til reportasjeserien til?

Journalist Trude Lorentzen hadde ideen til reportasje om de tomme rommene. Over hele landet stod det, og står fremdeles, tomme gutte- og jenterom etter de som aldri kom hjem fra Utøya. Vi var tre journalister som jobbet sammen med saken: Trude, Eivind Sæther og meg selv.

I utgangspunktet er video godt egnet når det visuelt er mye som skjer. Her skjer det lite, men videoene er likevel svært, svært sterke. Hvorfor ville dere lage video?

Dagen før vi besøkte det første rommet, innså jeg hvor dårlig egnet stillbilder er til å formidle stillheten i et kaotisk ungdomsrom. Gutte- og jenterom er fulle av gjenstander, plakater og møbler. Det var en sterk opplevelse å bevege seg rundt blant svømmebriller, håndskrevne lapper og samlinger av Donald-blader. Vi følte at hver eneste lille gjenstand ble opphøyd til noe større enn seg selv, nærmest noe hellig. Et stillbilde alene hadde ikke sjans til å trenge inn i stillheten vi følte. Jeg bestemte meg for å lage video rett og slett fordi det er mediet best egnet til å fortelle historien.

Hvordan var din tilnærming til videojobbingen?

Jeg hadde på forhånd en veldig klar idé om hvordan jeg skulle bygge opp videoene. Jeg var klar på at jeg ville fokusere på gjenstadene og detaljene, ikke på ansikter og personer, slik man tradisjonelt gjør i reportasjer. Også hadde jeg en klar tanke om å dyrke stillheten. Lyden av stillhet er lydene du normalt ikke hører, som f.eks. tikkingen fra en klokke.

Hvordan var det å både skulle ta stillbilder og lage video?

I dette tilfellet gikk det helt fint. Jeg hadde tid nok til å gjøre begge deler skikkelig.

Hva slags utstyr brukte du for å lage videoene?

Canon 5D MKII med 28mm, 35mm og 50mm fast optikk, en Edirol ekstern lydopptaker og et stativ.

Dere har gjort noen velfungerende, men modige valg som bryter med tradisjonell videofortelling (som å ikke bruke bilde av foreldrene, og kun et bilde på slutten av personen som bodde på rommet). Hvorfor ble det slik?

Ansikter og personer stjeler oppmerksomhet fra alt annet. Jeg ønsket at dette skulle være historien om rommene. Hadde jeg filmet foreldrene inne på rommene, ville det i stedet blitt foreldrenes historie. Hadde jeg plassert bilde av personen som bodde på rommet på begynnelsen av filmen, ville vi i sterkere grad identifisert gjenstandene med ansiktet. Da tror jeg fortellingen ville mistet en del av det universelle aspektet, at dette er typiske gutte- og jenterom hele befolkningen kan kjenne seg igjen. Rommene blir mer allmenne når det ikke knyttes noe ansikt til dem. Jeg tror grepet med å legge så liten vekt på ansikter er noe av det som gjør videoene vellykket. Jeg argumenterte for å trykke hele reportasjen i Magasinet uten bilder av personene som bodde på rommene, men har forståelse for at desken syntes det var vanskelig.

Det meste av videoene er stillbilder. Hva var tanken rundt bruk av stillbilder/levende bilder?

Det lille jeg valgte å bruke av videobilder, er bilder som understreker at på utsiden av rommene går livet videre. Som klippet av mannen som kommer gående på utsiden av vinduet til Andrine, eller regndråpene som faller på verandaen til Andreas.

Hvilke tanker gjorde du deg rundt den dramaturgiske oppbyggingen av vidoenene?

Det er fort gjort å bli repetetiv når man forteller en historie om et lite rom. Det er, bokstavelig talt, fort gjort å bli gående rundt i ring. Derfor ble det ekstra viktig for meg å klare å flytte fortellingen fremover. Fortellingen skulle bygges opp mot en tydlig slutt. Jeg var selvfølgelig veldig bevisst hvordan jeg porsjonerte bildene på tidslinja, men det er likevel i stor grad lydopptakene av foreldrene som bygger opp dramaturgien i historiene.

Dere har vunnet priser i øst og vest for både videoene og reportasjeserien. Hvordan har du opplevd tilbakemeldingen dere har fått?

Tilbakemeldingene har vært overveldende. For meg er det en bekreftelse på at langsom, dvelende fortellerteknikk har krav på større plass i norsk journalistikk. Samtidig er det med enorm ydmykhet overfor foreldrene. De slapp oss inn noe av sitt mest private, midt i en bunnløs sorg. Jeg tenker ofte på dem.

Jeg har fått høre at videoene fra de tomme rommene er den eneste videoen du har laget som pressefotograf. Hvis det stemmer, hvorfor det?

Det stemmer. Rett og slett fordi jeg er stillbildefotograf. Stillbilder er min lidenskap. Men video er fremtiden, og jeg stritter ikke i mot utviklingen. Heller tvert i mot. Jeg kommer til å lage mye mer video.

Hvordan vil du jobbe med video fremover?

Jeg synes det er viktig at stillbildefotografer får rom til å lage multimedia og video på våre premisser, med vår erfaring og vårt blikk. Jeg mener ikke at vi ikke skal lære videohåndverket, vi må lære reglene før vi kan bryte dem, men jeg synes ikke det er noe mål at vi skal lage Dagsrevyen.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s